Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Krittpipen var det vanligste røykeinstr. i Europa og fra innføringen av tobakk mot slutten av 1500 tallet til andre røykemåter i midten av forrige århundre.
Krittpipen dominerte mest i den norlige halvdel av Europa.
Sveits hadde metallpiper og i Frankrike ble snus betraktet som den eneste akseptable måten å nyte tobakk på.
Spania hadde sigarrøyking som det mest vanlige.
Skjematisk fremstilt brukte de som lærte tobakken og kjenne i Nord-Amerika krittpiper slik indianerne gjorde.
Krittpiper kunne med rett betengnes som forbruksvare og var meget rimlig i anskaffelse.
Hovedsentrene for Europeisk pipeproduksjon lå på begynnelsen i Holland og England. I Holland var det GAUDA som utmerket seg med over 360 produsenter på midte av 1700 tallet.
Selvom London var hovedbyen for den engelske industrien, var produksjonen noe spredt, som Dunkirk og St.Omar i Frankrike, Namur i Andenne i Belgia, Altona og Koblenz i Tyskland, Kjøbenhavn og Stubbekjøbing i Danmark, Varberg og Stocholm i Sverige....o.s.v.
Krittpiper ved Larkollen.
Christopher Bocklum kjøpte Knut Rists fabrikk ved Drøbak. Det er uvisst om denne pipen, som er merket 'Riste' - 'Drøbak' er laget på Drøbak eller ved Larkollen. En slik pipe er også funnet ved en dansk pipefabrikk i Nørre Sundby.
(Englsh summary at end.)
Det er ikke ofte det identifiseres norske krittpiper på utgravinger, hverken over eller under vann. Årsaken er simpelthen at de ikke er spesielt godt kjent.
Fra midten av 1700-tallet og fremover fantes en rekke krittpipeprodusenter i Norge. Den mest kjente og driftige var Jacob Boy i Drammen som klarte å få innført importforbud på piper mot løfte om at han selv skulle forsyne "det ganske land". Dette klarte han ikke, og han mistet fort interessen for pipeproduksjon som viste seg ikke å være so lukrativt som han hadde trodd. I kjølvannet av dette monopolforsøket, sprang det opp noen få konkurrenter i Oslofjord-området. Wahlstrøm og Iver Nielsen i Christiania, Knut Rist og Hans Jaspersen i Drøbak og Christopher Bocklum i Larkollen er kanskje de mest kjente. Nye piper fra Iver Nielsen og Iver Nielsens Enke's produksjon var "i daglig handel" helt opp i vår egen tid og kan fremdeles kjøpes i et og annet antikvariat. Men de andre var produsenter med sitt hovedvirke i siste halvdel av 1700-årene. En tid som kan sies å være krittpipenes storhetstid. Jacob Boy's fabrikk, som ble startet på Bragernes 1751 var nok den største i Norge og kunne ved full kapasitet lage ca. 1.5 millioner piper pr. år.
Christopher Boklum, som kom fra Walbeck i Brandeburg arbeidet først i København, deretter hos Boy. Kildematerialet om Bocklum er noe uklart, men alt tyder på at han forlot Drammen for å starte en kortlevd fabrikk i Christiania, deretter var han på et eller annet vis innblandet i Knut Rist's fabrikk i Drøbak, men startet til slutt sin egen fabrikk etter innvilget privilegium i Larkollen i 1769. Denne drev han frem til sin død i 1781, 50 år gammel, det samme år han giftet seg til Hans Jaspersens fabrikk på Husvik ved Drøbak.
Så og si alle Bocklum's piper er kjente og lar seg identifisere. Fabrikktuften ved Larkollen var gjenstand for arkeologisk undersøkelse i 1982-83. Ansvarlige for undersøkelsen var Konservator Per Hernæs (nå ved Arkeologisk Museum i Stavanger) og Arkitekt Børre Ludvigsen. Det følgende er hentet fra rapporten fra prøvegravingen. (Tegningene av pipene er ved Kristin Thorrud.)
"Som dateringsmateriale ved historiske utgravninger (begynnelsen av C16 til midten av C19) og i marinarkeolgisk arbeid som berører samme tidsrom, er krittpiper i en særstilling. I motsetning til det aller meste av vanlig funnmateriale er det mulig å datere krittpiper til eksakte og innenfor forholdsvis snevre tidsperioder (ofte ned til 5 år). I tillegg kan pipenes proviniens som regel også fastsettes nasjonalt (ofte også lokalt) dersom materialet gir grunnlag for identifikasjon. Viten om norske piper og produksjon har inntill ganske nylig vært begrenset til en fabrikant, Jacob Boy i Drammen (1750-70). En del av hans typer ble funnet frem under en nødgraving i 1940-årene. Bortsett fra disse er det ikke undersøkt eller publisert materiale fra noe annet produksjonsted i Norge. Disponibelt identifikasjonsmateriale er derfor så begrenset at norske piper som oftest blir identifisert som kontinentale med derav følgende feildatering."
I Fr. Thaarup's "Det dsk. Monarkis Statistikk, II 1813" på side 249 står det: "I Norge har Tobakspiber, dog kun Bondepiber, været gjort adskillige Steder, saasom Christiania, i Drammen, og paa Mos; dette sidste endu 1783; men nu existere ej længere disse smaa Fabriker; ej heller et i Drøbak som har været her indtil for faa Aar siden. En Plakat af 29 Jan. 1759 forbød fremmede Tobakpibers Ind førsel til Norge formeldest at den af Borger Jacob Bøy (sic.) i Bragnæs opprettede Yobakspibefabrik var befunden i den Stand ikke allene at forarbejde gode og forsvarlige Vare til billige Priser, men endog at have saa tilstrækkeligt Forraad at hele Landet til Fornødenhed dermed kunne forsynes. Dette forbud bortfaldt ved Tolforord. af 1768."
I A. Collet, "Gamle Christiania Billeder", Ny Udgave, J.W. Cappelens Forlag (1910?) s. 449: "11. I 1766 fik Fabrikant Bøcklund Tilladelse til at anlægge en Tobakspibefabrik i Christiania, og i 1781 var en anden Fabrik av samme Art. Igang, tilhørende Lorentz Wahlstrø, der efter Magistratens Erklæring gjorde likesaa gode Kridtpiber som de hallandske. Uagtet disse Fabrikkert var beskyttet ved Forbud mod Indførsel af udenlandsk Vare, gik de dog ind efter endel Aars Drift."
Summary:
Christopher Boklum came from Walbeck in Brandeburg (Germany), working first in Copenhagen then at Jacob Boy's pipe factory in Drammen, Norway. (Boy's factory was started about 1751 and continued into the 1800's under several owners.) Sources are not entirely clear, but it seems that after serveral years in Drammen, he started a short-lived factory of his own in Christiania (now Oslo) and then was somehow associated with Kunt Rist's factory in Drøbak before founding his own by official privilege in 1769 at Larkollen outside Moss on the east side of the Oslofjord. The entreprise which was not entirely unsuccessful, continued until his death at 50 in 1781. It was that same year that he had married into ownership of Hans Jaspersen's (formerly Knut Rist's) factory at Husvik in Drøbak.
